Hvorfor antibiotikakonvensjon?

Antimikrobiell resistens er en økende trussel mot den globale folkehelsen. Resistente bakterier dreper 700 000 mennesker hvert år. Hvis ikke stater og andre internasjonale aktører tar grep nå, kan dette tallet øke til 10 millioner mennesker årlig innen 2050. For å sette dette tallet i perspektiv har anslagsvis 2,5 millioner mennesker så langt dødd av COVID-19. 

Antimikrobiell resistens er resultatet av en naturlig prosess som forekommer av at mikrober stadig utvikler seg. Selv om prosessen forekommer naturlig har den akselerert på grunn av menneskers misbruk og overbruk av antibiotika – både i human og dyremedisin. I noen land brukes antibiotika som et vekstfremmende middel i kjøttindustrien. 

Andre, mer indirekte, årsaker til antimikrobiell resistens kommer av mangel på tilgang av rent vann, dårlige sanitær- og hygeniske forhold, mangelfullt arbeid med sykdomsforebygging, mangelfull tilgang til vaksiner og diagnosering og mangelfull håndtering av avfall. 

Antimikrobiell resistens drives også frem av makrotrender som globalisering. I de siste årene har antall reiser globalt eksplodert. 

Utvikling av nye antimikrobielle medisiner kan forhindre de største konsekvensene av antimikrobiell resistens. Men dagens forskning klarer ikke å holde den samme hastigheten som de resistente bakteriene og ligger bakpå. Snart er vi i den situasjonen at vi ikke har effektive antibiotika å tilby mennesker som blir syke. 

Oversikt over internasjonalt arbeid

Antimikrobiell resistens har vært på den internasjonale dagsorden siden midten av 1990-tallet. Verdens Helseorganisasjon (WHO) lanserte sin første strategi mot antimikrobiell resistens allerede i 2001. Det skulle imidlertid ta ytterligere 15 år før problemet fikk internasjonal oppmerksomhet. 

I 2015 lanserte WHO, FNs Mat og Landbruksorganisasjon (FAO) og Verdens organisasjon for Dyrehelse (OIE) en felles global handlingsplan på AMR (se under). 

En britisk rapport om AMR fikk på samme tid stor oppmerksomhet, og dannet noe av grunnlaget for at temaet ble tatt opp på høynivåmøtet i FN i 2016, som vedtok en politisk erklæring om temaet.  Denne erklæringen var startskuddet for en prosess der sektorer og myndigheter fra mange land har samarbeidet — inkludert gjennom konsultasjoner på en global Development and Stewardship Framework. Til tross for dette, er det tydelig at forsøkene på å håndtere utfordringen med antibiotikaresistens ikke lykkes på grunn av manglende globalt samarbeid. 

Per i dag er det lite engasjement på temaet fra internasjonale pressgrupper og sivilsamfunnsorganisasjoner. Et slikt engasjement er avgjørende for å løse problemene knyttet til AMR.  

Mangel på handling vil ha store konsekvenser. I tillegg til de livene vi allerede har mistet, vil resistente bakterier føre til store økonomiske utfordringer i verdensøkonomien. Økte helseproblemer vil sette de økonomiske systemene under press. Det vil også påvirke mat og fôrproduksjon, handel mellom land, føre til økt fattigdom og økt ulikhet. 

Det er mye som står på spill. Hvis vi ikke klarer å løse utfordringen med AMR vil vi trolig ikke klare å nå målene i FNs bærekraftsmål. Det er derfor foreslått av Verdens helseorganisasjon (WHO) at antimikrobiell resistens bør være et eget delmål under bærekraftsmål 3: God helse og livskvalitet. 

Problemet: En global og tverrsektoriell allmenningens tragedie 

Et globalt problem

Resistente bakterier lar seg ikke stoppe i grensekontrollen. På lik linje med COVID-19 er resistente bakterier en grenseoverskridende krise. Alle land både bidrar og blir påvirket av resistente bakterier—men ikke på en rettferdig og likt fordelt måte. Ingen land vil klare å håndtere denne utfordringen alene. 

En almenningens tragedie

Resistente bakterier er en allmenningens tragedie. Hvert enkelt land kan på kort sikt tjene på å se bort fra dette problemet. Men dersom mange nok land har denne innstillingen, vil alle land tape på sikt. 

En tverrsektoriell krise

Resistente bakterier er også et tverrsektorielt helseproblem. Selv om de fleste problemene med resistente bakterier er relatert til utfordringer i helsesektoren, er det også andre store bidragsytere i næringer som landbruk- og havnæringene. Særlig produksjoner som bruker antibiotika til preventive sykdomstiltak eller som vekstfremmende midler. Det er også store miljøutfordringer knyttet til selve produksjonen av antibiotika. 

Strukturelt minner antimikrobiell resistens om lignende grenseoverskridende, tverrsektorielle felles problemer, på lik linje med klimaendringer, pandemier og hull i ozonlaget. 

Eksisterende internasjonal regulering

Per i dag er det ingen lovgivende rammeverk som tilstrekkelig adresserer problemene relatert til AMR. 

Enkelte frivillige rammeverk og politiske instrumenter har som nevnt over blitt utviklet i et forsøk på å få bukt med problemet. Det er også mulig å se for seg at enkelte eksisterende avtaler kan tilpasses for å takle enkelte aspekter knyttet til AMR.  

Politiske instrumenter: 

• I 2015 vedtok WHO en global handlingsplan på AMR. Planen legger opp til at land skal redusere forekomsten av infeksjonssykdommer gjennom oppgradering av sanitære forhold, hygiene- og infeksjonsforebygging og en optimalisert bruk av antimikrobielle medisiner i human- og dyrehelse. 
• I 2016 vedtok FNs Generalforsamling en politisk erklæring. Denne erklæringen ga WHO, FAO og IOE mandat til å utvikle et nytt globalt rammeverk på AMR. Land har også forpliktet seg til å utvikle nasjonale handlingsplaner og grep for effektiv overvåking, regulatoriske rammeverk for forbruk og salg av antibiotika for folk og dyr. I 2019 har 117 land utformet en nasjonal handlingsplan på AMR.

Rettslige instrumenter: 

• Det internasjonale helsereglementet (IHR) er et rettslig bindende instrument som definerer enkeltes lands rettigheter og forpliktelser for å håndtere globale helseutfordringer og kriser. Forskere har argumentert for at spredning av antimikrobiell resistens kan utløse en forpliktelsene til å hindre en folkehelsekrise av internasjonale proporsjoner. 
• I Verdens handelsorganisasjon (WTO) er det utviklet en avtale som regulerer matsikkerhet og dyre- og plantestandarder for WTO-medlemmer (SPS-avtalen). Foreskere har argumentert med at en regel om anti-terapautisk antibiotikabruk kan bli en del av denne avtalen. 
• Det har også blitt løftet frem at handel med antimikrobielle medisiner kan reguleres under andre WTO-avtaler, som TRIPS-, TBT-, eller HCDCS-avtalene.

Løsningen: En ny antibiotikakonvensjon

Som et globalt, tverrsektorielt allmenningens tragedie-problem, er det klart at en løsning på denne helsekrisen krever globale mekanismer som effektivt oppmuntrer nasjonalstater til å handle for langsiktige globale interesser. 

Eksisterende politiske og juridiske rammeverk har så langt ikke vært nok for å løse problemene av misbruk og overbruk av antibiotika globalt. En ny og rettslig bindende antibiotikakonvensjon kan være løsningen. 

Nåværende støtte for løsningen

Flere forskere, organisasjoner og enkelte stater har allerede ropt på en antibiotikakonvensjon.

• I 2010 argumenterte Jonathan Anomaly for at antimikrobiell resistens “lager så store globale problemer at bare felles handling som en velskrevet internasjonal avtale kan løse”. 
• I en serie av artikler fra 2015 og 2016, skrev Steven J. Hoffman, Jon Arne Røttingen et. al. at “et internasjonalt juridisk rammeverk er det som trengs for å løse det tredimensjonale problemet med tilgang på medisiner, konservasjon og innovasjon”. 
• Andre forskere har sett til lignende multilaterale instrumenter for å få råd til hva de skal gjøre på antimikrobiell resistens. I 2017 argumenterte Charles Kenny et al fra the Center for Global Development (CGD) for at en global avtale bør modelleres på Montreal-protokollen. 
• I 2018 argumenterte Ponnu Padiyara fra Yale School of Public Health og Hajime Inoue and Marc Sprenger fra WHO at “juridisk bindende mekanismer for antimikrobiell resistens vil være en av de mest effektive metodene for å vedlikeholde [antimicrobial effectiveness] og håndtere antimikrobielle medisiner som et fellesgode”
• I 2019 argumenterte David Heymann og Emma Ross fra Chatham House sitt globale helseprogram for “en rettslig bindende global avtale for å håndtere misbruk og overbruk av antibiotika.”

Oppsummering

En antibiotikakonvensjon er helt nødvendig, innenfor rekkevidde og mest sannsynligvis den mest effektive løsningen for å løse antimikrobiell resistens på lang sikt.